Ute er det grått og trist
og regne det kom til sist
men likevel der ser jeg deg
ute i regnet og ser på meg
Jeg kommer mot deg, med paraply
det var nesten så jeg kunne fly
vinden tok meg, men mest av alt
var det du som gjorde at hjertet smalt
Paraplyen den dekker deg
den gjør at du står tett med meg
den bringer oss sammen, i dette regn
en høstkveld så altfor sein
Alt rundt oss bare falmer bort
det blir alt sammen helt sort
du er nå i sentrum av min verden
en god opplevelse på denne ferden
Men plutselig så skjedde det
jeg ikke kunne forutse
regnet stoppet så altfor fort
hva var det jeg hadde gjort?
Jeg ser din rygg der du går
den åpner opp for store sår
hjertet mitt det verker sånn
som om det veier flere tonn
Der jeg står med min paraply
ser jeg himmelen fri for sky
jeg er så ensom der jeg står
og ingen flere får
Solen den håner meg der den skinner
og strålene er meg de finner
jeg er alene i denne verden
hva skjedde med opplevelsen på denne ferden?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar